Gårdens historie

Om utøiattester og franske ambassadører. Noen glimt fra borettslagets historie.

Av Kristinn Hegna

Torshov kvartal 8, som mange av oss mener er Torshovs flotteste, har en historie som starterfør de første spadetakene og stabler med murstein i 1919. Den starter med den enorme veksten i folketall Kristiania opplevde i de hundre foregående år.

I løpet av perioden 1814 til 1900 forandrer Oslo seg fra å være en småby med lave hus, jordlapper mellom husene og 10 000 innbyggere, til å bli en moderne by med gasslykter, 3-, 4- og 5-etasjers bygårder, trafikkerte veier, 200 000 innbyggere, og et boligproblem. Industrialiseringen og den voldsomme innflyttingene til byen fra landsbygda førte til perioder med stor bolignød.

Boligmangelen, for å ikke snakke om bolignøden, ble etterhvert også til boligsaken, idet spørsmålet om hva man skulle gjøre for å hjelpe på den desperate situasjonen ble et politisk spørsmål. Bystyrerepresentantene, og særlig Venstres og Arbeiderpartiets representanter, var for at Kristiania kommune skulle bygge utleieboliger til den "nødstilte" arbeiderklassen Det er som et ledd i dette arbeidet, og som en del av en stor treårsplan for kommunal boligbygging, at bebyggelsen på Torshov ble til.

Torshov: En bydel med en gammel historie

Navnet Torshov stammer antagelig fra vikingtiden, og man mener det lå et hov til Tor her oppe, det vil si et offersted eller et sted for tilbedelse av guden Tor. Slike hov lå ofte på toppen av en høyde eller en kolle, og man kunne kanskje tro at det var på toppen av Torshovparken hovet lå. Det er imidlertid mer sannsynlig at det var haugen mellom Torshovparken og Torshovdalen som var stedet for gudsdyrkelsen. Oppe ved Åsengata kan man fremdeles se restene etter det man mener er en gravhaug fra vikingtiden.

Det var selvfølgelig ikke bare i vikingtiden det fantes bosetning her oppe, og hvis vi hopper fremover i tiden finner vi gårdsdrift på Torshov gård. Det er sannsynlig at det var sammenhengende bosetning her oppe i hele perioden, og våningshuset fra gården står fremdeles ved Torshov skole, og brukes nå som barnehage.

De store jordene som tilhørte gården, og diverse andre tomter, ble kjøpt av kommunen allerede i 1916. Opprinnelig var det planlag småhusbebyggelse på Torshov, antagelig noe i retning av Ullevål haveby, men på grunn av de høye materialprisene under første verdenskrig måtte planene skrinlegges. Istedet ble man enige om å bygge "kaserner", etter den ny moderne planen som vi kan kalle for storgårdskvartalet. Det er det samme mønsteret vi kan se på Lindern og også delvis på Rosenhof, to kommunale prosjekter som ble bygget et par år før Torshov.

hegermannsplass3.jpeg

Kvartal 8 ble påbegynt i 1919, og var trolig ferdig til innflytting i 1921. I Oslo byarkivs samlinger finnes en klage fra slutten av 1919 som er fra en mann som bodde i Omsensgate 14. Han klager over at hans tuberkuløse kone som skal ha ro, lider under bråket fra byggingen over gaten. Vi kan også finne brev hvor bygningsarbeidere klager over at leieboerne flytter inn før leilighetene var helt ferdige, noe som vanskeligjorde arbeidet.

De som flyttet inn i gården da den var helt ny, var for det meste folk som hadde stått på venteliste ved Kristiania Leiegaardskontor i opptil fem år. Bolignøden i Kristiania var helt forferdelig, og i søknadspapirene til Kristiania Leiegaardskontor er det ikke uvanlig at søkeren forteller at hele familien leier ett værelse hos en annen familie, eller at familiemedlemmene bor på hver sin kant av byen, at rommet de leier er lite, trekkfullt og uten ordentlig lys fra vinduer. Mange ble syke av å bo så dårlig, og de som fikk leilighet først var de som var sykest, hadde flest barn, bodde dårligst og trangest. Likevel var det ikke de aller fattigste, de fattigunderstøttede eller husville som fikk leilighet i vår gård. Søkeren måtte også dokumentere evne til å betale husleia, og den var faktisk en anelse høyere enn gjennomsnittet i byen.

Mange familier hadde mange barn, og det var vanlig at det bodde tre, fire eller fem barn i hver leilighet. I hver oppgang kunne det dermed være 15-20 barn, og hvis man ganger det med antall oppganger i gården (27), kan man nesten skjønne hvorfor det ikke var lov å trå på gresset. Det var jo nok barn til å ha egen skole i gården. Det var en liten lekeplass der hvor lekeplassen i gården er nå, men dengang var den pent inngjerdet av et gjerdet med jernpigger på. Fordi forholdene var så dårligere for mange av søkerne, noen bodde jo i uisolerte kjellere eller loftværelser, uten vann og oppvarming, måtte alle som fikk leilighet avgi attest på at både klær og møbler var "fritt for utøi" før de fikk leie leilighet i Torshov kvartal 8.

trafo4.jpeg

En periode i mellomkrigstiden ble kvartal 8 på folkemunne kalt Frankrike. Faktisk fikk du på den tiden en drosjetur til overkommelig pris, dersom du ba sjåføren kjøre deg til Frankrike, og turen tok ikke mer enn ti minutter fra Oslo sentrum. I dag er det svært sjelden Oslos drosjesjåfører forstår hva du mener dersom du ber om å bli kjørt til Frankrike, selvom jeg har støtt på sjåfører med minner fra en barndom på Torshov og gatekamper mellom guttegjenger fra nedre Torshov og Frankrike.

Hvorfor gården på folkemunne be kalt Frankrike verserer det flere ulike teorier om. Noen mener det har med den fine beliggenheten, varmen inne i gården og beplantningen å gjøre, mens andre mener å ha hørt at de tre store leilighetene mot oksefontenen en periode huset personale fra den franske ambassaden, og at det var slik gården fikk navnet. Den siste forklaringen er nok mest å sette lit til. Både den franske og den italienske ambassaden trengte boliger til sine ansatte i mellomkrigstiden, og kommunen fant at disse tre leilighetene, med bad, kobberkjel og pikeværelse, egnet seg til formålet. I gården på den andre siden av oksefontenen flyttet de italienske ambassadefolkene inn, og gården fikk følgelig navnet "Italia".

Mastrupsgate var åpen for trafikk, men det var antagelig ikke mye trafikk å snakke om på den tiden. Ifølge muntlige kilder var det på tredvetallet bare én i gården som eide bil. Men hva skulle man egentlig med bil når man hadde sporveien som tok beboerne enkelt og billig til arbeid, til byen eller utenfor bygrensen (som gikk ved Sandaker)?

På de første arkitekttegningene over Kvartal 8 er det tegnet inn en litt lavere blokk med 6-8 leiligheter i midten av gården. Tomtene på Torshov var relativt dyre, og måtte utnyttes best mulig. Heldigvis ble det ikke noe av det. Harald Hals, som boligdirektør i Oslo på denne tiden, hadde også andre planer for gården. Han ønsket at gården skulle inneholde en del halvoffentlige institusjoner, og skrev i 1918: "Jeg tænker her paa indretninger som barnekrybbe, barnehave og lignende, muligens også forsamlings- og læseværelser, fødehjem, husmorskole, folkekjøkken etc. For et fællesanlæg til dette bruk er det tænkt, at en større del av Kvartal 8 burde reserveres". Disse store planene ble det heller ikke noe av, men på utsiden av "knekken" på huset langs Per Kvibergsgate er det bygget rom som var ment som lokale for forretningsvirksomhet, og da fortrinnsvis "folkerestauranter", eller kafeteria. Det var også lagt opp til å ha en melkebutikk i et lokale langs Hegermannsgate, vis a vis forretningslokalene som ligger i gården på andre siden av gaten.

De fleste leilighetene i gården er 1-, 2- og 3-roms, men det finnes også tre 5-romsleiligheter med balkong ut mot Hegermanns plass og oksefontenen. I disse store leilighetene var det pikeværelse og ringeklokkeanlegg til kjøkkenet, og disse ble vanligvis bebodd av familier med bedre råd. I 1922 bodde der en restauratørfamilie, en infanterikaptein med familie, og en skrivelærer med familie. De færreste av leilighetene i gården hadde bad, men det var laget en fellesdusj i et kjellerrom. Ellers var det vanlig å ta et ukentlig bad på Sagene folkebad, som ligger like ved.

Av andre fellesfasiliteter som har vært i gården kan nevnes fryserom, som ble stengt på 90-tallet, og dessuten alle bryggerrommene. I hver "blokk" lå et vaskerom med en kullfyrt vaskebalje av jern, og der har det nok vært mange tunge tak for slitne mødre med mange barn å holde rene.

soriamoria.jpeg

Mange har tenkt på Torshovbebyggelsen og lignende bebyggelse som en slags manifestasjon fra Arbeiderpartiets side. Med litt fantasi kan det arkitektoniske uttrykket gi inntrykk av slott og gamle borger. Odd Brochmann skriver for eksempel om gården i boka Bygg og bolig at "arkitektonisk sett betegner dette komplekset noe tidstypisk; trangen til å la disse sosiale manifestasjonene fortone seg som noe imponerende, storslagent, som kan minne om barokkens maktutfoldelse, bare at den gang var det fyrstene som pranget, - nå er det folket, men altså trengt sammen i fyrstene litt slitte skrud".

Eiendomsforhold

Frem til 50-tallet var alle som bodde i gården leieboere hos kommunen. I motsetning til nå, var det ikke sosiale kriterier som bestemte hvem som skulle få kommunale leiligheter, for boligmangelen var stort sett lik for de fleste i Kristiania. Tildelingene gikk etter aniennitetsprinsipppet, og gjennomsnittelig ventetid i perioden frem til andre verdenskrig var sju år! Et av kravene som stiltes, for eksempel ril unge leiesøkende par, var at de minst måtte være forlovet, men hvis man måtte vente i sju år på å få leilighet, kunne det vel tenkes at man både ble gift og fikk barn før man kunne flytte inn på Torshov.

Gården forble i Oslo kommunes eie frem til 1956. På denne tiden klarte kommunen ikke å opprettholde den opprinnelige standarden, og de maktet ikke det nødvendige vedlikeholdet i gården. Fordi alle beboerne bare leide sine leiligheter av kommunen, var det daværende styret relativt maktesløse og uten midler til å selv forvalte eiendommene og boligmiljøet skikkelig. I 1956 ble det i bystyret besluttet å legge over 4000 av de kommunale leiligheten ut for salg. Fram til 1957 var det Oslo Leiegårder AS som sto for driften sammen med leieboerne, og prisen var 100 kroner pr rom. I et stiftelsesmøte, der blant andre representanter for Torshov kvartal 8s styre deltok, ble Oslo Leiegårder AS omorganisert og omdøpt til A/L Oslo Boligforvaltning. Dette selskapet fortsatte å forvalte eiendommer for beboerne i Kvartal 8 og en rekke andre tidligere kommunale leiegårder.

trafo7.jpeg

Forholdet mellom borettslaget og A/L Oslo Boligforvaltning var imidlertid etter noen tiår ikke lengre tilfredsstillende. Det oppstå misnøye med forvaltningen og stor uro rundt årene 1979-80, noe som kulminerte med at borettslaget i mars 1981, sammen med mange av de andre borettslagene på Torshov, gikk ut av A/L Oslo Boligforvaltninge og etablerte seg på selvstendig grunnlag. En medvirkende årsak til dette var at man var bekymret for det tunge økonomiske ansvaret som lå på stifterne, det vil si Kvartal 8s andelseiere og andelseiere i andre borettslag. Dersom Oslo Boligforvaltning gikk underskudd, var stifterne forpliktet til å betale dette. Under det storstilte arbeidet med å skifte ut alle vinduene i så godt som alle gårdene rundt Torshov rundt 1980, gikk leverandørene av vinduene konkurs, og den tidligere misnøyene med forvaltningen ble akutt.

Samme dag som Gård og Grunn AS ble registrert i Brønnøysundregistrene, ble selskapet samtidig forretningsfører for Torshov kvartal 8. I forbindelse med overgangen betalte hver andelshaver et innskudd på 5000 kroner for å rette opp den økonomiske situasjonen noe. Utskiftingen av vinduene kostet borettslaget relativt dyrt, i tillegg til at borettslaget også fikk overført en relativt stor fellesgjeld fra A/L Oslo Boligforvaltning.

Siden Torshov kvartal 8 etablerte seg som selvstendig borettslag i 1981, har økonomien tillatt flere større utbedringer av bygninger og bakgård, som nye takstein 1990/91, oppussing av fasader og vinduer i 1992 og gårdsrommet i 1996/97.